Curiate Assembly
i Det Romerske systemet for direkte demokrati ble primære typer samlinger brukt til å stemme på lovgivende, valg og juridiske saker. Den første Var Forsamlingen (comitia, bokstavelig talt “går sammen” eller “møteplass”). Curiate Forsamlingen var en comitia. Forsamlinger representerte alle borgere, selv om de ekskluderte plebs som Curiate Assembly gjorde, og ble brukt til offisielle formål, for eksempel for vedtak av statutter. Handlinger av En Forsamling gjaldt Alle Romerske borgere. Den andre typen samling var Rådet (concilium), som var et forum hvor en bestemt klasse av borger møttes. I kontrast, Konvensjonen (conventio, bokstavelig talt “kommer sammen”) var en uoffisiell forum for kommunikasjon. Konvensjoner var ganske enkelt fora Der Romerne møttes for spesifikke uoffisielle formål, som for eksempel å høre en politisk tale. Private borgere som ikke hadde politisk kontor, kunne bare snakke før En Konvensjon, og ikke før En Forsamling eller Et Råd. Konvensjoner var bare møter, og ingen juridiske eller lovgivningsmessige beslutninger kunne treffes i dem. Velgerne alltid samlet først I Konvensjoner for å høre debatter og drive annen virksomhet før avstemning, og deretter Inn I Forsamlinger eller Råd til å stemme.
et varsel måtte alltid gis flere dager før Forsamlingen skulle stemme. For valg måtte minst tre markedsdager (ofte mer enn sytten faktiske dager) passere mellom kunngjøringen av valget og det faktiske valget. I løpet av denne perioden (trinundinum), kandidatene samhandlet med velgerne, og ingen lovgivning kan bli foreslått eller stemt på. I 98 F. KR. ble en lov vedtatt (Lex Caecilia Didia) som krevde et tilsvarende tre markedsdagsintervall for å passere mellom forslaget om en lov og avstemningen om den loven. Under straffesaker måtte forsamlingens presiderende magistrat gi beskjed (diem dicere) til den anklagede personen på den første dagen av undersøkelsen (anquisito). På slutten av hver dag måtte magistraten gi en annen melding til den anklagede personen (diem prodicere), som informerte ham om undersøkelsens status. Etter at undersøkelsen var fullført, måtte det gå tre markedsdagsintervaller før en endelig avstemning kunne tas med hensyn til domfellelse eller frifinnelse.
Bare en forsamling kunne operere på et gitt tidspunkt, og enhver sesjon som allerede var i gang kunne bli oppløst dersom en magistrat “kalte bort” (avocare) velgerne. I tillegg til den presiderende magistraten var flere andre magistrater ofte til stede for å fungere som assistenter. De var tilgjengelige for å bidra til å løse prosedyrekonflikter, og for å gi en mekanisme der velgerne kunne appellere beslutninger fra den presiderende magistraten. Det var også religiøse embetsmenn (Kjent som Augurer) som enten var til stede eller på vakt, som ville være tilgjengelig for å hjelpe til med å tolke tegn fra gudene (varsler), Siden Romerne trodde at gudene lot deres godkjenning eller misbilligelse med foreslåtte handlinger bli kjent. I tillegg ble et foreløpig søk etter varsler (regi) utført av den presiderende magistraten natten før et møte. Ved flere kjente anledninger brukte presiderende magistrater kravet om ugunstige varsler som en unnskyldning for å suspendere en økt som ikke gikk som de ønsket.
på stemmedagen samlet velgerne først Inn I Sine Konvensjoner for debatt og kampanjer. I Konvensjonene ble velgerne ikke sortert i Deres Curiae. Taler fra private borgere ble bare hørt hvis spørsmålet som skulle stemmes over var en lovgivende eller rettslig sak, og selv da, bare hvis borgeren fikk tillatelse fra presiderende magistrat. Hvis formålet med den endelige avstemningen var for et valg, ble det ikke hørt taler fra private borgere, og i stedet brukte kandidatene Til kontoret Konvensjonen til kampanje. Under Konvensjonen ble regningen som ble stemt over, lest for forsamlingen av en offiser kjent som en “Herald”. Deretter måtte rekkefølgen av avstemningen bestemmes. En urne ble brakt inn, og lodd ble kastet for å bestemme rekkefølgen Som Curiae skulle stemme.
kurfyrstene ble deretter bedt om å bryte Opp Konvensjonen (“avreise til deres separate grupper”, eller discedite, quirites). Velgerne samlet seg bak et inngjerdet område og stemte ved å plassere en stein eller skriftlig stemmeseddel i en passende krukke. Kurvene (cistae) som holdt stemmene ble overvåket av bestemte offiserer (custodes), som deretter telte stemmesedlene, og rapporterte resultatene til den presiderende magistraten. Flertallet av stemmer i Noen Curia bestemte hvordan Curia stemte. Hvis prosessen ikke var fullført ved mørkets frembrudd, ble velgerne avvist uten å ha truffet en beslutning, og prosessen måtte begynne igjen neste dag.