Naturhistorie

Barndom

graden av modning og moravhengighet ved fødselen er åpenbart nært beslektede fenomener. Nyfødte primater er verken så hjelpeløse som kattunger, valper eller rotter eller så utviklet som nyfødte gaseller, hester og andre savannlevende dyr. Med noen få unntak, primat unge er født med øynene åpne og er fullt furred. Unntak er muselemurer( Microcebus), milde lemurer (Hapalemur) og ruffede lemurer (Varecia), som bærer mer hjelpeløse (altricial) spedbarn og bærer sine unge i munnen. Primatlivet er peripatetisk, det er aksiomatisk at spedbarnene må kunne kle seg til mors pels; bare noen få arter (igjen, muselemurer og ruffede lemurer og noen få andre) forlater sine spedbarn i reir mens de spiser, og lorises “parkerer” sine unge, og lar dem henge under grener i tangles av vegetasjon. Den unge av de fleste høyere primater har grep hender og føtter ved fødselen og er i stand til å kle seg til mors pels uten hjelp; bare mennesker, sjimpanser og gorillaer trenger å støtte sine nyfødte spedbarn, og mennesker gjør det lengst.

det virker sannsynlig at forskjellen Mellom De Afrikanske aper og mennesker i forhold til postnatal fatte evne er knyttet til oppkjøpet i mann av tobent gange. En av de anatomiske korrelatene til den menneskelige gangen er tapet av gripefunksjonen til storetåen, som er justert parallelt med de resterende sifrene. Et slikt arrangement utelukker bruken av foten som en gripende ekstremitet. Det menneskelige spedbarnet—og i mindre grad gorilla-spedbarnet-må i stor grad avhenge av sine gripende hender for å støtte seg selv uten hjelp. Det faktum at mennesker er vanligvis tobent og at, følgelig, hendene er frigjort fra lokomotor husarbeid kan også være en medvirkende faktor; den menneskelige mor kan bevege seg og samtidig fortsette å støtte henne spedbarn. Seleksjon for postnatal fatte har derfor ikke hatt den høye overlevelsesverdien hos mennesker som den har i ikke-menneskelige primater, hvor spedbarnets overlevelse avhenger av evnen til å holde fast. På den annen side er det velkjent at nyfødte menneskelige spedbarn kan støtte sin egen vekt, i korte perioder, ved hjelp av sine gripende hender. Det er klart at tilpasninger for overlevelse ikke mangler helt i den menneskelige arten. Kanskje kulturelle faktorer har hatt effekten av å undertrykke naturlig utvalg for tidlig spedbarn gripe evne. Den første faktoren kan være den sosiale utviklingen av en arbeidsdeling mellom kjønnene og en fast hjemmebase, som har gjort det mulig for moren å parkere barnet med andre familiemedlemmer som barnevakt. En annen faktor kan være mer peripatetiske samfunn, hvor oppfinnelsen av spedbarnsbærende enheter, som papoose-teknikken Til Nordamerikanske Indianere, har gjort det unødvendig for spedbarnet å støtte seg selv. Uansett biologiske eller kulturelle årsaker, er det menneskelige spedbarnet mer hjelpeløst enn det unge av alle andre primater.

Når primatbarnet har lært å støtte seg selv ved å stå på egne to (eller fire) føtter, er den fysiske fasen av avhengighet over; neste fase, psykologisk avhengighet, varer mye lenger. Det menneskelige barnet er metaforisk knyttet til sin mors forkle strenger i mye lengre perioder enn de ikke-menneskelige primater. Årsakene til dette er omtalt nedenfor. Ifølge Adolph Schultz, Den Sveitsiske antropologen hvis komparative anatomiske studier har opplyst kunnskap om ikke-menneskelige primater siden midten av det 20. århundre, er ungdomsperioden for psykologisk maternell avhengighet 21/2 år i lemurer, 6 år i aper, 7-8 år i de fleste aper (selv om det nå ser ut til å være enda lengre enn dette i sjimpanser) og 14 år hos mennesker.